En hyllest til holdninger

Det er tilfeldig at min viktigste kollega er i live. Oddsen for at hun skulle være død er veldig lav, og sannsynligheten for at hun skulle være ufør er vesentlig større. Denne historien skal hylle en person som har holdninger og en ryggrad/beinmarg de færreste er forunt. I mai 2016 satt jeg ved siden av henne da Iteo ble kåret til Norges nest beste kommunikasjonsbyrå. Selv om utmerkelsen kom fordi hennes ferdigheter har vært avgjørende for å sikre oss bransjens (nest) mest fornøyde kunder, har denne historien mange andre dimensjoner. Alle snakker om at det er tøft og utfordrende å være gründer. Det løftes frem historier om blodslit, investeringer, lange dager og kollektive oppturer når suksessen kommer. Dette kan man lett kjenne seg igjen i, men har noen fortalt historien om hvordan det er å starte et firma samtidig som man sliter med alle tenkelige bivirkninger som følge av å være medisinsk forsøkskanin?

Seks år i oppoverbakke

Denne historien handler å spurte en maraton i motvind – i seks år. Det handler om å karre seg inn på jobb hver dag selv om man må bruke 30 minutter til fysisk å tvinge opp øyelokkene. Det handler om å ha energien til å jobbe seg gjennom altfor lange arbeidsdager når spiserøret er så trangt at man ikke evner å svelge annet enn suppe. Det handler om å bry seg om kolleger og kunder når man selv har det helt jævlig – fysisk som mentalt. Det handler om å sitte isolert på enekontor fordi man ikke fungerer i den tørre luften i det åpne kontorlandskapet. For ikke å snakke om den konstante frykten for å bli alvorlig syk dersom de småbarns-ynglende kollegene kommer inn med for mange virus og bakterier i influensasesongen. Det handler om å bekjempe alle odds og reise seg opp når de fleste andre ville blitt liggende. Historien handler om en person som leverer uklanderlig kvalitet og oppsiktsvekkende resultater uansett hvilken hindring hun får slengt i trynet!

Hun MÅ du ansette

«Det beste PR-byrået jeg har jobbet med». Uttalelsen kommer fra Terje Grue som er norgessjef i verdens mest synlige flyselskap- Emirates. Alle som jobber i Iteo vet at utsagnet handler ikke om byråets prestasjoner – selv om mange har bidratt. Det handler i hovedsak om den ene rådgiveren – som pussig nok fortsatt er lojal mot meg selv om brorparten av norske konkurrenter har iherdig forsøkt å lokke henne vekk.

La oss spole tilbake til 2005. Som ung og uprøvd leder med ansvaret for å starte opp et internasjonalt PR-byrå i Norge er flinke kolleger viktigste ingrediens. Fra svenske kolleger hørte jeg om en konsulent i et annet byrå som «jeg måtte møte». Hun var like gammel som meg, og oppvokst like i nærheten av meg. Likevel hadde vi aldri møttes. Beslutningsprosessen var rask og på tampen av året var hun på plass. Der jeg var den kreative cowboyen var hun min faglige klippe som evnet å lande de mange ballene som ble sparket opp i luften. Oppstarten handlet like mye om å skru sammen Ikea-møbler på kveldstid som å legge til flere av verdens mest kjente merkevarer til kundelisten. De neste fire årene var en kollektiv opptur der vi vokste, ansatte og skapte internasjonal oppsikt i eget byrå. Vi ble raskt opp mot ti ansatte, der de fleste av disse i dag er blant landets dyktigste kommunikasjonsrådgivere- deriblant vår andre kvinnelige partner i Iteo – Brit Ingvild. Opplæringen og oppfølgingen av disse unge kollegene er hennes ære, absolutt ikke min.

«Dødsdommen»

Kreft! Akutt leukemi. For meg var blodkreft synonymt med en dødsdom. Frykten spredde seg på kontoret om at vårt «lim» gikk i oppløsning, og det handlet mye om å skaffe til veie og dele kunnskap om hva sykdommen innebar. Heldigvis fant vi fort ut at prognosene på leukemi er gode, men ingen kunne forutsatt hva de neste seks årene ville bringe. Første skritt var omfattende cellegift-behandlinger der hun ble friskmeldt etter en periode med voldsomme fysiske og psykiske belastninger. Hun kom tilbake på kontoret så snart hun kunne. Litt for fort kan man mistenke i ettertid, men som kjent er det vanskelig å holde igjen en løpshest som vil legge i vei i full galopp. Selv om alle så at hun slet, var det godt å se at hun var på vei til å finne tilbake til gammel form – før det neste sjokket kom i form av kreftens tilbakefall. Hun måtte ha en stamcelletransplantasjon for å overleve. I mange måneder måtte hun vente på nyheter om de klarte å finne en egnet beinmarg fra en fremmed donor. Alternativet var fatalt. Ventetiden var grusom. Transplantasjonen var en svært risikabel behandling hvor en nesten dødelig dose cellegift tok knekken på hennes egen beinmarg før ny frisk beinmarg ble transplantert. De neste ukene i isolat var kritiske og umenneskelige, men hun sto gjennom.

Et fem års rekonvalesenshelvete

I 2011 startet vi nytt felles byrå. Sammen med to andre ble visjonen spikret om byrå-Norges beste arbeidsplass. Det skulle handle om en arbeidsplass der miljøet var på topp, og servicen og kvaliteten var fremragende. Forretningsideen handler om å beholde våre gode rådgivere da dette også er synonymt med å beholde kundene. Alle som kjenner hovedpersonen i denne historien vet at disse holdningene og ideene stammer i hovedsak fra hennes evne til å skape kundeopplevelser som oser av «WOW». Det som er lettere å glemme er hvor tøft det er å være henne. Hver gang hun får faglig fremskritt, dyttes hun ett tilbake pga. sykdommen. Legene har kalt henne et medisinsk fenomen, og sjelden har en person hatt så mange fysiske bivirkninger av medisiner. Hun har sjonglert krevende kunder, ustrukturerte sjefer og opplæringsansvar med ukentlige medisinske kontroller og oppfølginger. Vi har pitchet nye kunder tidlig og sent, og normen er at hun setter seg selv og sine behov til side. Min påstand er at de færreste ville belastet de rundt seg og samfunnet så lite som henne, og enda færre ville hatt så få sykedager. Dette samtidig som hun har en fornuftig balanse i livet – og er en klippe og et naturlig midtpunkt i egen familie. Denne personen fortjener å berømmes -for den hun er, for hva hun står for, og for hva hun gjør for andre.

En vilje de fleste bør misunne

Vi lever i en tid der de øverste lagene i behovspyramiden setter de fremste føringene. Arbeidstagere er opptatt av egen karriereutvikling, og man ser en helt annen type lojalitet til arbeidsgiver enn i tidligere generasjoner. Dette forbedringsjaget driver samfunnet fremover, og det er nødvendige trekk i et næringsliv som står ovenfor dramatiske omveltninger. I slike tider behøver sjefer/arbeidsplasser klipper å lene seg på. Min kollega er akkurat det. For meg, i en travel og kaotisk hverdag, og for alle andre som behøver hjelp. Hun har innsett noe veldig viktig som mange flere burde vite mer om: Om man leverer kvalitet og er tålmodig, så vil man belønnes på sikt. Om man vil oppnå noe, så må man kjempe for det. Om man får seg en på trynet så må man raskt reise seg opp. Kanskje også at det er mye god medisin i hardt arbeid? Livet handler ikke bare om å føle seg bra og realisere seg selv. Det handler om å gjøre noe som har mening. Det handler om å dele av seg selv. Man får av å gi. Man berømmes for å dele. Hun gjør alt dette, og lever etter disse verdiene. Alle har noe å lære av slik uselvisk fremtreden. Den berømte klisjeen om at motgang gjør sterk har sjelden vært mer riktig å anvende.

Hva lærer man som leder?

Det er vanskelig å vite hva jeg som leder skulle gjort annerledes i denne historien fordi man alltid forsøker å ta riktige valg der og da – og man har ikke mye erfaringsgrunnlag å lene seg på. I etterkant er det flere som søker råd om hvordan gripe an slike vanskelige situasjoner, og da reflekterer man gjerne. Min erkjennelse er at man som leder har dramatisk få verktøy i kassa når slike situasjoner skal håndteres. Man er ikke forberedt, og man har ingen måte å vite hvilke valg som er riktige og viktige. Min altfor raske oppsummering er at leder og kolleger må:

• Forsøke å støtte. Den det gjelder, men også vel så mye de som påvirkes på arbeidsplassen. En alvorlig sykdom sprer mye frykt og usikkerhet
• Denne frykten skyldes gjerne mangel på informasjon. Derfor bør man raskt skaffe seg innsikt og ærlig dele den med alle berørte (i mitt tilfelle kolleger, partnere og kunder). Man bør også ta seg tid til å snakke sammen i plenum
• Alvorlig sykdom skaper en del uventede situasjoner som hverken virksomhetens prosesser eller kostnadsbudsjetter er rigget for. Alvorlig sykdom for en singel kvinne i 30-årene er dramatisk fordi man får et inntektsbortfall som staten ikke dekker – tross høye skatteinntekter fra vedkommende over flere år. Selv om inntekter går ned, holder kostnader seg høye. Arbeidsgiver bør innse denne situasjonen og gjøre alt i sin makt for å hjelpe ansatte i slike situasjoner.
• Man bør fortelle den det berører hvor mye han/hun savnes, og inkludere vedkommende i nyheter rundt driften. Det må skapes en forventning om at han/hun fortsatt har en viktig plass, og vise at man bryr seg/tenker på vedkommende.

En historie som fortjener å deles

Så hvorfor forteller jeg denne historien nå? Hun sto nylig på scenen på en Røde Kors-konferanse og delte sin historie om hvordan 29 liter blod og blodplater fra over 350 donorer er en av årsakene til at hun fortsatt er i live. Det gjorde at jeg våknet opp påfølgende natt og kjente at denne historien måtte jeg bare få ut. Jeg skulle fortalt den for lenge siden. Tina Tharaldsen står for kunnskap, holdninger og verdier som mange har mye å lære av. Særlig de som ikke vet hva motgang er! Jeg er beæret over å kjenne et menneske og en kollega med en holdning og stå på-vilje som må berømmes. Vi som får jobbe med henne skylder henne en stor takk for den hun er og alt hun gjør – vi er de heldigste i Norge som får ha henne på laget!